Plan for kirkemusikk i Den norske kirke

Plan for kirkemusikk var sendt ut til høring til en rekke instanser i Den norske kirke i januar 2006. Denne artikkelen bygger på Liturgisk senters uttalelse om planen.

Av David Scott Hamnes og Jørund Midttun
 
Plan for kirkemusikk i Den norske kirke - et folk som synger, spiller og danser, er et svært etterlengtet dokument som dekker et behov for klare retningslinjer for kirkemusikk i Norge. Den viser at kirkemusikk kan være nøkkelen til en levende og vital kirke hvor dåpsopplæring, menighetsbygging og menighetsinvolvering settes i fokus, og hvor kirkemusikalsk aktivitet skal baseres på mangfoldige musikkuttrykk med kor som kjerneaktivitet, samtidig som salmer og orgelmusikk tas godt vare på. Dokumentet er blitt produsert som en supplerende del av Tjenesteordning for kantorer etter bestilling fra Kirkemøtet i 2003 og er det første som tar opp kirkemusikalske spørsmål som er blitt produsert av Den norske kirke og er derfor svært viktig i forhold til dets anbefalinger og retningsgivende innhold. Å anbefale retningslinjer for kirkemusikk slik det her er gjort er nokså uvanlig for et kirkesamfunn. Liturgisk senter er jevnt over meget fornøyd med det dokumentet som her er lagt fram og ser det som et godt grunnlag for en videre felles tenkning om kirkemusikk i Den norske kirke. Våre bemerkninger, anbefalinger og tilføyelser kan leses nedenfor. Vi ser fram til å følge prosessen videre.
 
Formålet med planen
Formålet med planen er å drøfte hva som skal defineres som kirkemusikk i dagens og morgendagens kirke og hvordan man best kan oppnå en levende kultur for kirkemusikk. Arbeidsgruppen fikk et klart mandat å definere hva kirkemusikk er og kan være i vår kirke, og å skape et dokument som kan fungere som et utgangspunkt når lokale planer og stillingsbeskrivelser for kirkemusikk skal fastsettes. Det viktige her er at planen er en ressurs som gir klare retningsgivende begrunnelser for hva man mener Den norske kirke er tjent med når det gjelder kirkemusikk.  Arbeidsgruppen har med stor entusiasme fulgt opp mandatet om å skape ”et visjonært dokument som kan skape entusiasme i menigheten og være et godt grunnlag for å arbeide med planer for kirkemusikk lokalt”, i en tid med store utfordringer og en kirkesøkning som er på et historisk lavt nivå.
 
Planen vil aldri ikke kunne gi fasitsvar for hvordan man kan, for eksempel, skal kunne basere kirkemusikalsk aktivitet på korarbeid i en menighet bestående av 20 geriatriske mennesker i Finnmark uten fast organist. Slik den står gir planen derimot et bilde av hvordan man ønsker kirkemusikk skulle være i vår kirke, og hvordan man kan motivere kirken til å få det til. Vi er enig i denne vinklingen. Bare å løse eksisterende problemer har aldri ført kirken videre; man må heller skape vilje til kirkelig fornyelse.
 
Arbeidsgruppen som har utarbeidet planen har ikke gjort noe forsøk på å eksplisitt definere hva kirkemusikk er, til tross for at mandatet den fikk innleder med at ”Arbeidsgruppens oppgave er å drøfte hva som defineres innen begrepet kirkemusikk, herunder også nyere musikkformer og uttrykksmåter.” Etter vår oppfatning er det fornuftig, ettersom det har vist seg at kirkemusikk er en størrelse det er svært vanskelig å gi en klart definert avgrensning av. Det ville likevel vært en fordel om dette hadde vært tematisert i planen.
 
Del 1: Kirkemusikk – en historisk skisse
Denne seksjonen gir en kort oversikt over kirkens forståelse av kirkemusikk slik den har vært gjennom jødiske og kristne tider i kirken og i samfunnet. Det må nødvendigvis bli noe overfladisk i formuleringene, og inneholder en del påstander som kunne med fordel epokefestes for en bedre forståelse, særlig når det gjelder objektivitet, sanselighet og liturgisk musikk. Det er allikevel en talende innledning, som setter sangens sentrale rolle i fokus.
 
Del 2: Kirkemusikkens funksjon i menigheten
Kapittelet tar for seg bruken av det man nevner som ”musikken i kirkerommet”
(det nærmeste en kommer en definisjon, jf over) ut fra forskjellige synsvinkler: en liturgisk, kateketisk/forkynnende og diakonal. I tillegg drøfter man musikken som kunstuttrykk i seg selv, og hvilke utfordringer som ligger i å ivareta de ulike funksjonene på et godt faglig nivå.
Innledningen til dette kapittelet er også velformulert. Vi vil dessuten peke på det ønskelige i at kirkemusikk til en viss grad speiler dagens samfunn gjennom dens musikk. Det å bruke musikk som en del av vårt eget språk forutsetter at vi har et nært forhold til det. Musikk i seg selv er aldri feil i kirkerommet. Det er bare konteksten, sammenhenger og musikkens iboende ”bagasje” (og lytterens) som kan hjelpe eller hindre dens inngang. Det er selvsagt at musikken skal bære med seg gode krefter, men det bør ikke hindre at man kan bruke allerede kontekstualisert musikk med gode hensikter. Samtidig bør det nevnes at musikk som ikke er skrevet spesielt for kirkerommet også kan gi en fornemmelse av Guds nærvær
 
Hele kapittelet er ellers nokså sterkt konsentrert om den gudstjenestelige bruk, musikken som en del av tilbedelsen. Vi mener dette er en god tilrettelegging, som setter fokus på kirkemusikkens hovedoppgave; å være et medium for menighetens trosuttrykk når den kommer sammen. På enkelte punkter kunne dette vært noe skarpere profilert. Særlig mener vi salmesangen kunne vært mer eksplisitt behandlet, kanskje som et eget underpunkt, med tanke på salmens historisk sett grunnleggende plass i reformatoriske gudstjenesteliv. Salmesang fargelegger alle aspekter av vårt kirkeliv, fra orgelsolospill til konfirmasjonsmusikaler og begravelsesmeditasjonsmusikk.
 
Vi er også fornøyd med fokuset på kompetanse som finnes i kapittelet. Kirkemusikerens allsidighet krever samordning av utdannelsen ved kompetansegivende institusjoner, slik at man etter behov kan spesialisere seg innen visse genre. Dette vil videre føre til et behov for samordning av kompetanse lokalt slik at man har tilgang til det man behøver. Vi vil derfor støtte en tenkning der man ser på kirkemusikkompetansen innenfor for eksempel et prosti under ett. Ingen musiker kan spille eller undervise alle stilarter like bra.
 
Del 3 Rammeplan for kirkemusikk
Her beveger dokumentet seg fra en mer beskrivende del og kommer til selve planen for bruk av musikkressurser i kirken. Den er delt i fire underkapitler: 1. Gudstjenester og kirkelige handlinger, 2. Kormusikk og korarbeid, 3. Musikkformidling med bredde og 4. Samarbeid og kommunikasjon. Dette er en grei inndeling, og i den grad rekkefølgen av kapitlene også sier noe om prioriteringer, hvilket vi antar, så er vi fullt ut enig i den typoe prioritering som ligger til grunn.
 
Gudstjenesten og kirkelige handlinger
I forhold til gudstjenestelivet er kirken for øyeblikket inne i en brytningstid med hensyn til hvilket preg gudstjenesten vil få musikalsk i fremtiden. Reform av kirkens gudstjenesteliv har, som planen påpeker, varslet at det i fremtidens kirke vil bli større gudstjenestelig mangfold, større stilistisk mangfold og større valgfrihet. Vi mener det her er viktig å presisere enda tydeligere den arv kirken forvalter, og at dette bør tilsi at ikke bare mangfold, men også en viss form for enhetlighet bør styre utviklingen.
 
Orgelets posisjon som kirkens hovedinstrument bør styrkes i dette avsnittet, og andre uttalelser om orgelet som finnes ellers i dokumentet kan med fordel samles i ett punkt. Det er ikke nok å forklare hvor fleksibelt og spennende, hvor veltilpasset og forsamlingsegnet et orgel kan være. Her er det plass for en bekreftende og kvalifisert påstand om orgelet som det mest praktiske og egnede instrumentet for ledelse av menighetssang, og dets enestående posisjon for å kunne formidle en stor del av alt komponert materiell gjennom tidene.
 
Planen har et eget punkt om gudstjenesteutvikling. Her bør det også stå noe om gudstjenesterommets symbolske betydning i Den norske kirke. Er det et sakralt rom? Hva betyr det? Kan man gjøre hva som helst der? Hvorfor? Hva betyr symbolene? Hvordan kan man nedfelle tilnærmingen til mysteriet i gudstjenesten i kirkemusikken? Hvordan kan kirkemusikk styrke det kateketiske/symbolske?
 
Man bør ikke glemme at en messe ikke er bare en fremføring av diverse elementer. Messen skal ha en grunnleggende mystisk preg over seg, hvor flere uforklarlige ting skjer hver gang vi feirer den. Det er da mulig å si at i utgangspunktet går det ikke an å feile i en messe, for det vi gjør her på jorden er forholdsvis uvesentlig. Men når det er sagt, skal alle aktører selvsagt bruke sin kompetanse for å streve mot det fullkomne.
 
Planen har dessuten her et punkt om gudstjenesteutvalg, som er viktig, men som med fordel kunne vært flyttet til kapittelet om samarbeid og kommunikasjon.
 
Også i kirkelige handlinger er musikken sentral. Vi mener planen her har en balansert fremstilling av de utfordringer kirkemusikere står overfor i balansen mellom å holde et forsvarlig kunstnerisk og liturgisk nivå og å komme menigheten i møte i forhold til deres ønsker og behov i forhold til musikk. Kanskje mer enn noen andre steder møter kirken her utfordringer om å kunne sette kravet om kvalitet helt uavhengig av stiler og genre.
 
Kormusikk og korarbeid
Planen har et sterkt fokus på korarbeid som en grunnleggende del av det kirkemusikalske arbeidet. Det er etter vår mening meget positivt. Korarbeid er en sentral del av det totale kirkemusikalske arbeid som er en god grunnstein å bygge all kirkemusikalsk aktivitet på.  Det er imidlertid et kjent problem at ikke alle menigheter makter å finne folk til å kunne danne et kor. Alternative løsninger bør presenteres, som for eksempel en kantor som leder menighetssangen fra lesepulten, eller en mindre forsangergruppe som kan være en aktiv og fysisk del av menigheten i kirkebenkene.
 
Behovet for et levende og godt utbygd korarbeid stiller dessuten sterke krav til ressurstilføring og prioriteringer. Derfor er kanskje dette den delen av planen som i størst grad bør diskuteres i den konkrete planleggingen av den kirkemusikalske virksomheten. Et utgangspunkt bør være at korarbeidet må være menighetens kjernevirksomhet på det kirkemusikalske området og at det bør være (minst) like selvfølgelig for en kirkemusiker å trenes opp til å lede korarbeid som det er å bli en god organist. De visjonene som trekkes opp i dette kapittelet, med kor og annen sang knyttet til alle grupper i menigheten, ikke minst barn og unge, tilsier også en samlet plan der kirkemusikeren leder arbeidet også i forhold til andre kirkelige ansatte som kateket, diakon etc.
 
Musikkformidling med bredde
i forhold til innledningen av dette avsnittet kunne en spørre: Er kirken for menneskene eller skal det være omvendt? Skal kirken være belærende eller aksepterende? Har vi uttalte grenser for hva som gagner Norges folk i våre kirker? Rapp, for å ta et eksempel, kan svært raskt forbindes med artister som Eminem og hans like. Musikkens assosiasjonskraft skal være et vesentlig element i alle vurderinger om disse spørsmålene.
 
Kapittelet har et lengre avsnitt om orgelets plass. Her er det en rekke uklare påstander om orgelets historie, bruken av forskjellige typer orgler, og ikke minst bruk av digitale orgler, uten kildehenvisninger, noe som svekker argumentene. I tillegg kan man diskutere om en overfladisk oversikt som denne behøves her. Dette avsnittet kunne med fordel vært flyttet til del 2. Det er for øvrig et stort behov for flere kunnskaper om norske kirkemusikalske stilretninger siden vår første salmebok fra 1869. Orgelbygging i Norge har hatt en dyster historie, særlig i tidsrommet 1940 – 1980. Dette er muligens en viktig forklaringsfaktor til hvorfor vi trenger nye instrumenter i mange av våre kirker. Opplysninger om kombinasjonsorgler (både digitalt og med piper) er helt uvesentlig i dette dokumentet, særlig når man oppsummerer hele avsnittet med ”Kombinasjonsorgelet har liten utbredelse i Norge.” Mistanken om at enkelte av utvalgets medlemmer vil promotere sine egne hjertebarn er nærliggende.
 
Planen har en balansert fremstilling av behovet for både profesjonelle og amatører. Det bør imidlertid understrekes at i møte med ikke minst amatørkrefter innefor det være seg kor eller korps, må kirken være tydelig på de liturgiske rammer som settes for medvirkning f.eks. i en gudstjeneste. Det vil også være til fordel for dem som er mindre fortrolig med å være i kirkerommet. Kirken må også kunne vise styrke og en offensiv holdning når det gjelder å leie ut et vigslet rom. Dette tilsier at kirken ikke kan leies ut som ethvert annet konsertlokale. Hva er forskjellen mellom et katolsk kirkerom og mange kirkerom som eies av Den norske kirke? Den første kan ikke utleies. Alt som skjer i kirken skal i prinsippet tjene til Guds ære og menighetens oppbyggelse, og konserter og andre arrangement må settes inn i en ramme som tydeliggjør at dette skjer. Når dette er sagt er det viktig å understreke at det også skal være en stor romslighet i tolkningen av disse begrepene.
 
Planen har også et eget avsnitt om tradisjon og fornyelse, og her bør man kommentere forholdet mellom verdslig musikktyper og liturgisk musikk, og det som er blitt kalt for bruksmusikk. Siden nysaklighetens idealer ble etablert på 1930-tallet har musikk fremført i en liturgisk kontekst hatt en underordnet funksjon i forhold til det pur abstrakte. All liturgisk musikk kan da sies å være bruksmusikk. Er dette fremdeles tilfelle? Hva er utøverens rolle i messen i dag? For å si det enkelt: Kan man applaudere til en personlig prestasjon under en høymesse? Vi er i en fornyelsesperiode i vår messetradisjon. Det er saktens betimelig å ta opp disse spørsmål nå i denne konteksten og gi konkrete retningslinjer.
 
Til slutt i dette kapittelet er det noen avsnitt om andre ytringsformer, noe som i utgangspunktet er positivt. Begrepet ”liturgisk dans” bør presiseres. Det er et begrep som kan bli misvisende i noen sammenhenger, da det ofte er tale om danseformer som er blitt gjort sakral, og som ”plasseres” ved diverse steder i messen. Intensjoner alene kan ikke gjøre dans liturgisk, men det kan gjøre dansen sakral.
 
Samarbeid og kommunikasjon
Liturgisk senter har i liten grad kommentarer til dette kapittelet, utover at det er en uhyre viktig dimensjon ved planen. Mange konflikter i kirken har sitt utspring i underprioritering av en samlet strategi for ansvarsfordeling og hvem som har styring med musikkprofilen, både lokalt og sentralt. Her er det behov for å legge gode og tydelige føringer som ivaretar ulike behov, ikke minst kravet til kvalitet og behovet for variasjon; at ikke en eller noen stilretninger skal dyrkes på bekostning av andre, men også at den kirkemusikalske tradisjon (overlevering) blir ivaretatt.
 
Domkantorene – stilling og rolle
Domkantorene har hatt en viktig rolle i vårt kirkesamfunn gjennom tidene, og har hatt en særstilling på stiftsnivå frem til 1997. Da situasjonen endret seg slik at domkantorene fikk en normalisert arbeidsliv sammenlignbar med kantorstillinger over hele landet ble en rekke spørsmål og oppgaver innen kirkemusikalsk virksomhet udekket. En normalordning som kan løse situasjonen (som varierer mye fra bispedømme til bispedømme) hvor spørsmål som krever kirkemusikalsk kompetanse (orgelbyggingssaker, fagsamlinger, kompetanseheving og fellesforståelse av arbeidsoppgaver mellom prester og kirkemusikere) er å opprette fagsentra med kirkemusikalsk kompetanse i spissen, eller å styrke og formalisere kirkemusikkonsulenter på stiftsnivå. Det er av stor betydning om man kunne få en uavhengig instans som kunne påta seg konsulentrollen i orgelbyggingssaker. Det er ikke nok at en fagforening påtar seg ansvar for dette.
 
Oppsummering
Plan for kirkemusikk i Den norske kirke et viktig skritt mot en felles forståelse av hvor enestående betydningsfull musikk er i våre sammenhenger. Planen forutsetter at man har ressurser til å dekke kostnadene for den er neppe noen billigløsning. Når det er sagt, finnes det svært få land og enda færre kirkesamfunn som har økonomiske forhold og muligheter for å realisere en slik plan. Det er derfor viktig å understreke at Den norske kirke og staten må vise at de støtter planen ved å sette av ressurser og gi et tydelig signal om prioriteringer til sine ansatte og andre eventuelle bidragsytende instanser.