Prinsipper for salmevalg
Det er mange hensyn å ta når en skal sette opp en salmeseddel, flere av de viktigste bunner ofte i lokale forhold. Men også på generelt grunnlag vil rimeligvis skjønn og personlige preferanser ofte være bestemmende for hva en til slutt kommer fram til. Slik er det også med oss. Likevel bør de endelige forslagene etter vår mening også være styrt av visse mer overordnede og prinsipielle hensyn. Vi vil derfor i det følgende si litt om hvilke kriterier vi legger til grunn for valg av salmer for kommende år. Vi har tatt utgangspunkt i at forholdet mellom salmene og resten av liturgien ikke alltid oppleves problemfritt. Satt på spissen kan salmene enkelte ganger virke som (for mange) påler som stikkes ned i gudstjenesten og bidrar til at mening og helhet blir utydeligere. Vi har derfor forsøkt å gå radikalt til verks, med utgangspunkt i hvordan salmene på best mulig måte kan bidra til å drive liturgien fremover, og i alle fall ikke sinke den! Dette kan også sees i sammenheng med reformarbeidet for høymessen, som bør få alle menigheter til å reflektere grunnleggende over hvordan gudstjenesten fungerer lokalt.
Faren for at salmene kan ha en bremsende effekt er særlig tilstede i orddelen, fordi salmene andre steder i gudstjenesten ofte vil ha en ”dekkende” funksjon, nemlig at den ledsager andre handlinger. Det er dessuten viktig at tekstene kan sees i sammenheng. Våre tekstrekker er jo fortsatt bygd opp slik at de tre tekstene ideelt sett skal tale til hverandre, og kunne kaste lys over hverandre. Men for at denne effekten skal komme til sin rett er det viktig at de ikke brytes opp. Det er derfor uheldig å få en for lang og tung salme mellom første og annen tekstlesning. Da tapes noe av fokus og dermed også interessen for tekstene. (Unntaket er hvis salmen direkte kommenterer den teksten som er lest). Noen ganger kan det fungere å lese begge de to første tekstene i sammenheng, uten noen salme i mellom, eventuelt bare med et kort vers. I så fall kan en bibelsk salme, evt. en annen litt større salme komme før evangelieteksten. I enkelte tilfelle, for eksempel dersom det har vært dåp i begynnelsen av gudstjenesten, kan det også fungere å lese bare en av de to første tekstene.
De kriteriene vi setter opp vil også utelukke noen av salmene i salmebøkene. Det er bevisst. Norsk Salmebok og Salmer 1997 er, som alle salmebøker, også ment å brukes utenfor gudstjenesten, og ikke alle salmene egner seg like godt til gudstjenestelig bruk. Det gjelder særlig svært personlig rettede salmer og salmer som i stor grad er fortellende. I gudstjenesten er salmen i første rekke et uttrykk for menighetens tale til Gud (det sakrifisielle aspekt), enten det gjelder lovsang, klage eller bønn. Men også salmer som reflekterer eller mediterer over trossannhetene, eller gir uttrykk for trosmessige erfaringer vil fungere sakrifisielt.
Det må også sies at de salmeforslagene vi kommer med er maksimumsløsninger, slik at det lokalt ofte kan fungere bedre med færre salmer. Noen salmer kan for eksempel byttes ut med korsang eller lignende. Det er da viktig å unngå å gjøre det som fortsatt skjer en del steder, nemlig at et innslag med kor ikke erstatter, men kommer i tillegg til en menighetssalme. Det er etter vår mening uheldig, fordi det ikke tar på alvor korsangen som en del av det liturgiske forløpet, og bidrar til oppsplitting. Slike innslag bør alltid være en konstruktiv del av liturgien. Lokalt bør en også se salmene i sammenheng med synging av ordinarieleddene. En del av høymessereformen vil også være å få større valgmulighet på dette punkt, og det er grunn til å oppmuntre til å starte med dette arbeidet alt nå. Et mer aktivt forhold til ordinariet er viktig for gudstjenestens gang, og det vil få innvirkning på salmevalget. Imidlertid faller dette aspektet utenfor rammen av denne fremstillingen. Vi vil likevel peke på én problemstilling i forhold til ordinariet, nemlig trosbekjennelsen. Vi er av den oppfatning at plasseringen av denne før prekenen for lengst har overlevd seg selv, og vil derfor ganske enkelt se bort fra denne plasseringen, som nå ikke lenger er obligatorisk, og som vi har tillit til vil bli endret innen kort tid. Mange steder har credo her ofte falt helt ut, fordi det brukes under dåpen, men når det ikke er dåp bør den plasseres etter prekenen og helst synges. I så fall bør en lokalt vurdere om credo skal erstatte en annen menighetssalme på dette sted, eventuelt gjøre salmen mindre omfangsrik. Dette må imidlertid skje som en del av en lokal prosess i menigheten, og vi vil derfor ikke ta hensyn til det i våre forslag.
Bibelsk salme
Vi har dessuten et ønske om å kunne vise bruken av bibelske salmer, og vil derfor konsekvent foreslå det. Dersom man ikke ønsker å bruke bibelsk salme får man altså ikke den samme hjelp fra våre forslag. Bibelsk salme vil i de fleste tilfelle være hentet fra Norsk kantoribok (NoKa), som jo er en del av Den norske kirkes autoriserte liturgiske materiale (dette gjelder bind I-III. Vi kommer også til å foreslå stoff fra de øvrige bind. Det vil dessuten i nær fremtid foreligge et veiledningshefte til NoKa, som vi vil benytte når den tid kommer. Vi kommer bare til å foreslå én bibelsk salme per gang, som regel mellom første og andre tekstlesning, men enkelte ganger også som introitus (Jf. NoS 913-932). Vi vil altså følge Gudstjenestebokens (GB) bestemmelse om bare én bibelsk salme sunget av menigheten i løpet av en høymesse. Forslagene til bibelsk salme vil vi stort sett hente enten fra den svenske ordningen eller fra en oversikt for NoKa utarbeidet av kantor Oddmund Åvik. Når det gjelder fremføringsmåten er det flere muligheter. Det beste er selvsagt å ha et kor eller i det minste en forsangergruppe til å synge versene. Men i de fleste tilfelle vil det også kunne fungere greit med en forsanger. Det er ikke heldig at presten som leder liturgien synger versene. Det fører til en for stor konsentrasjon av oppgaver, og kan forsterke en skjevhet i ansvar og oppgaver mellom prest og andre tjenestegjørende.
Den enkelte salme
Vi vil nå kommentere prinsippene vi tar utgangspunkt i ved valg av den enkelte salme. Ettersom det jo alltid vil være en stor grad av skjønn som ligger til grunn for det enkelte utvalg, kan det være enklere å finne alternativer hvis man ikke er enig i det forslaget vi har plukket ut.
Inngangssalme
Dette skal ifølge GB være en generell lovsang, eller en salme som passer for kirkeårstiden. Det siste vil selvsagt særlig være aktuelt i festhalvåret, men også på dager som har et visst markant særpreg, for eksempel Aposteldagen (6.s.e.pinse) eller 'høstens påskedag' (17.s.e.pinse). Det betyr at man også kan ha en mer dempet inngang hvis tidens eller dagens preg innbyr til det. Dette er også den kanskje viktigste salmen i gudstjenesten, fordi den angir tonen og er det første som skjer. Nå skal menigheten synge seg sammen, og på den måten sette fellesskapet. Derfor er det viktig at den ikke er ukjent eller tung å synge. Den bør som oftest synges stående, og i alle fall slik hvis det er prosesjon. Ettersom vi altså ikke vil satse på annen salme som hovedsalme for dagen (se nedenfor), så vil vi legge noe sterkere vekt på å la inngangssalmen også angi tema for dagen.
Her kan en altså også synge et introitus. Vi vil foreslå det noen ganger, og det kan eventuelt brukes flere søndager på rad i en bestemt periode, (noe som selvsagt også kan gjøres med andre salmer) og på den måten skape gjenkjennelse.
Salme mellom lesningene (gradualesalme)
I vår tradisjon har dette tradisjonelt vært dagens hovedsalme, og den kalles i GB Høymessesalme. Vi har ovenfor anført flere grunner til at dette i nåværende ordning med tre forskjellige tekstlesninger, ikke fungerer så godt, og vil i våre forslag ikke følge opp denne linjen. Funksjonen som hovedsalme vil kunne fordeles på inngangssalmen og salmen etter preken, eventuelt kommunionssalmen. I stedet vil vi la denne salmen ha preg av svarsalme, som regel en bibelsk salme med omkved sunget av menigheten og salmodi sunget av kor eller forsanger. Det er svært meningsfullt nettopp i orddelen å kunne la bibelordet klinge direkte også i sangen, gjennom å bruke bibelsk salme. Eventuelt kan det være en gjendiktet bibelsk salme eller en svarsalme som går direkte på foregående tekst. Dersom man har kor vil det også være et alternativ å ha ren korsang her, men det bør etter vår mening ikke være fast praksis.
Salme før preken
Denne skal fungere som en forberedelse til dagens hovedtekst, og bør ha det aspektet i seg. Det kan være en bønnesalme, bønn til Den Hellige Ånd (NoS 210/11 er klassikeren fra Kingos tid) eller lovprisning av ordet. Vi går inn for en kort og enkel salme her. Det kan også tenkes her å ha en relativt liten gruppe enkle, men gode salmer som kan komme tilbake og skape gjenkjennelse.
Et alternativ på dette stedet er å synge et Halleluja, som forberedelse til evangeliet. Vi kommer til å gi faste forslag på forskjellige typer halleluja-vers til alle søndager bortsett fra i advents- og fastetiden. Halleluja omkranser lesningen. Fremføringen er slik at forsanger først intonerer omkvedet, som så gjentas av kor/menighet først før og så etter lesningen. Kor/forsanger kan også som vers synge en linje fra dagens evangelium, etter anvisning i NoKa. Dersom en velger dette bør Halleluja som innledning til tekstlesningene sløyfes, ellers blir det en dublett (NB! Dersom en slik endring skal gjøres permanent må det skje etter klarering og vedtak i menigheten). Bruk av et Halleluja gir også rom for en evangelieprosesjon om man ønsker det.
Dersom man ikke synes man kan være foruten en tradisjonell høymessesalme, bør denne i det minste plasseres her, rett før prekenen, snarere enn mellom de to første lesningene. I så fall vil det også være ganske viktig å lese disse rett etter hverandre. En slik praksis vil imidlertid ikke bli reflektert i våre forslag.
Salme etter preken
Dette er også en svært sentral salme, som skal ta opp i seg flere funksjoner. Den kan fungere som en oppsamling av tematikken i tekstene og preget for dagen. Den kan også videreføre og ta opp i seg tematikken fra prekenen, og blir dermed nært knyttet til denne. Den skal også fungere som menighetens respons på ordet i tekstlesninger og preken. Dermed er det vesentlig for denne salmen at den har et sakrifisielt preg, dvs at den er sunget fra menigheten til Gud, eller som en refleksjon over troen/Guds gjerninger. Vi legger altså opp til at denne dette kan være en av hovedsalmene for dagen, og at det kan være en salme med en viss fylde og lengde. Det kan imidlertid være lokale forhold som tilsier en lettere form. Men vi går ikke inn for å sløyfe den helt, på tross av GBs forslag om dette i fastetiden. Imidlertid kan det være aktuelt å erstatte den av trosbekjennelsen, jf. ovenfor.
Offertoriesalme/salme før nattverden
I GB kalt "Salme før nattverden". Vi har valgt ovennevnte tittel for å understreke preget på denne salmen. Ofte synges det vel her fra kapittelet 'Nattverd' i salmebøkene, noe som ikke alltid er heldig, fordi mange av disse egentlig er kommunionssalmer. Vi vil i stedet i større grad legge til grunn dagens preg, samt ofringssituasjonen, at vi lever i samfunn med dem rundt oss. Salmer fra kapitlene 'Kirken og de helliges samfunn', 'Kjærlighet og tjeneste' og 'Forvalteransvaret' vil derfor kunne være blant de aktuelle. Vi legger også til grunn det som er blitt vanlig stadig flere steder, nemlig at takkofferet tas opp under denne salmen. Vi velger derfor ofte en lengre salme. Dersom det ikke tas opp offer her bør salmen være kortere, bare slik at den dekker de nødvendige forberedelsene (jf. rubrikkene i GB). Men vi foreslår altså ikke en egen salme for takkofferet.
Kommunionssalme
Også dette vil kunne være en viktig og sentral salme. Den kan ta opp i seg dagens preg eller være en fellesskapssalme eller assosiere til det himmelske fellesskap. Mange salmene fra kapitlet 'Nattverd' passer også godt her. Dette er også stedet for å kunne legge inn salmer som er så lange at de ellers ikke fungerer så godt, og det vil prege våre forslag. Det må likevel understrekes at en menighetssalme ikke alltid vil være det mest egnede alternativet under nattverden. Korsang eller instrumentalmusikk kan være gode alternativer (selv om den gamle alterbokens instruksjon om at "organisten spiller dempet på orgelet" ikke nødvendigvis er den beste rettesnor). Våre forslag er derfor bare en pekepinn på dette stedet.
Slutningssalme
Tyngde og lengde på denne salmen vil avhenge mye av de andre salmene, og gudstjenesten som helhet. Noen ganger passer det med en stor og fyldig salme, andre ganger med et lite vers. Tematisk kommer vi til å legge mindre vekt på det gamle momentet med takkesang for nattverden, men legge vekt på en oppsummering av dagen, med en åpning mot det evige, og/eller tjenesten i Guds rike. I likhet med inngangssalmen bør også denne ha et "løftende" preg, denne gangen ut i den fortsatte gudstjeneste i verden. Vi vil også legge en viss vekt på salmer som kan synges til en resesjon (utgangsprosesjon). Dersom en velger dette endres selvsagt plasseringen, og en går rett fra takkebønn for nattverden til velsignelsen.
DSH & JM
