Fakta om gudstjenesten

Gudstjenesten og gudstjenestelivet er det samlende punkt for menigheten, ikke bare praktisk men også teologisk. Det er i gudstjenesten, først og fremst i hovedgudstjenesten på søndag, at de kristne trer fram som en menighet, som Guds folk på vandring gjennom mot det himmelske mål som er satt opp for det. Derfor står det også i vår lutherske bekjennelse, Confessio Augustana VII: "Likeens lærer de at det alltid vil forbli én hellig kirke. Men kirken er forsamlingen av de hellige, der evangeliet blir lært rent og sakramentene forvaltet rett". Den lutherske kirke tradisjonen har også bevart den tradisjonelle gudstjenesten som har utviklet seg fra kirkens aller første tid.

Liturgi

I dagligtalen blir begrepet liturgi som oftest brukt om de faste leddene i gudstjenesten, evt. alt som skjer utover prekenen. I virkeligheten sier begrepet noe om hva slags type samling en gudstjeneste er. Ordet liturgi er avledet av det greske ordet leitourgia, som direkte oversatt betyr "folkets gjerninger". Dette var den tekniske betegnelsen på offentlige plikter i det gamle greske samfunn, og den ble overtatt av kirken for å illustrere hva som foregår i gudstjenesten. (Selve ordet gudstjeneste, tysk gottesdienst, er for øvrig en oversettelse av ordet liturgi). Men det at gudstjenesten er liturgisk viser også til dens karakter av å være en rite. Som rite er gudstjenesten beslektet med lek eller dans eller drama/skuespill. I likhet med blir det i en viss forstand skapt en egen virkelighet innenfor det liturgiske rom, hvor ting skal skje etter bestemte mønstre, og hvor alle de som er tilstede har sine oppgaver eller roller. Slik kan liturgien gjøre oss i stand til å tolke og komme til rette med Guds nærvær, vårt forhold til Gud, og selve frelsesmysteriene. Gudstjenesten er altså ikke noe man overværer, hører på eller er tilstede ved. Det er noe man gjør. I gudstjenesten utfører menigheten det almene prestedømme (1 Pet2,9), som er å bære seg selv fram i bønn og lovsang, (Rom 12,1). Men i liturgien møter også Gud oss. Han taler gjennom sitt ord og han kommer til oss i sakramentene. Denne vekslingen mellom menighetens henvendelse til Gud og Guds henvendelse til menigheten er det som skaper spenning og driv i liturgien.

Gudstjenesteformer

Gudstjenestelivet følger en rytme gjennom alle ukedagene, selv om det for de fleste vil være høymessen på søndag som vil være den vanlige kontakten med gudstjenesten. Vi skjelner gjerne mellom tre hovedtyper gudstjeneste:

Messen

Denne er den sentrale gudstjenestelige samling, og den mest karakteristiske kristne gudstjenesten. Messen består av to hoveddeler: Samlingen om Guds ord, som blir opplest og utlagt, (synaxis, sammenkomst) og samlingen om nattverdbordet (eucharistia = takksigelse).  Disse hoveddelene har forskjellig opprinnelse: Lesningene og utleggelsen av ordet, og tilslutt forbønnene, går tilbake til den jødiske synagogegudstjenesten som Jesus selv feiret, og som var gudstjenesten for de første kristne. Nattverden går tilbake til Jesu siste måltid med disiplene, og kalles derfor ofte "arven fra den øvre sal". I den kristne kirke smeltet disse to tradisjonene raskt sammen til en enhet, som gav rom for menighetens møte med Gud og med hverandre. Gjennom de første århundrene av kirkens historie ble dette grunnskjemaet med samling om ord og sakrament stadig utbygget, til å ligne den messen vi kjenner i dag. [lenke] Vår messe bygger på den vestlige, romerske messen (til forskjell fra den østlige, ortodokse, som gjerne kalles "liturgi"), og Martin Luther beholdt den tradisjonelle messen, med noen mindre endringer. I vår tid er det også blitt drevet mye forskning på gudstjeneste og liturgi, noe som har ført til en gjenoppdagelse av mange glemte sider ved gudstjenestelivet i oldkirken, og til en stadig større tilnærming i liturgiene, blant de kirkesamfunn som har bevart den tradisjonelle messen.

I Den norske kirke kalles hovedgudstjenesten for høymesse. Det er opprinnelig et uttrykk fra middelalderen, den gang katedraler og større kirker hadde mange altere. Høymessen var da den som ble feiret ved hovedalteret, og som derfor også ble den daglige eller ukentlige hovedgudstjenesten. I vår tid betegner høymessen menighetens hovedsamling på søndag, til forskjell fra andre messer. Som navnet (messe) tilsier er denne i prinsippet alltid en nattverdgudstjeneste, men av historiske grunner kalles ofte gudstjenesten høymesse selv om dem ikke inneholder nattverd. I Gudstjenestebok for Den norske kirke finnes også en ordning kalt Forenklet høymesse, som er en krysning av messe og prekengudstjeneste (se nedenfor), samt tre andre ordninger for messe, utenom høymessen.

Tidebønner

Denne gudstjenesteformen både utfyller og motsvarer messen, og er dermed den andre hovedformen for gudstjeneste. Den er i hovedsak en hverdagsgudstjeneste, enkel i formen, og som navnet tilsier har den sin plass til bestemte tider på dagen. Den er dessuten en lekmannsgudstjeneste, dvs at den godt kan ledes av andre enn en prest, evt. andre steder enn i kirken, for eksempel i hjemmet. Det eldste innholdet i tidebønnen er skriftlesning og bønn, men meget tidlig fikk resitasjon av Psalteret (Salmenes bok) en viktig plass i gudstjenesten. I likhet med messen utviklet også tidebønnsgudstjenesten en fast struktur, frem til den formen vi bruker i dag. Også denne gudstjenesteformen har sannsynligvis sine røtter i jødiske bønner til bestemte tider på dagen (jfr. Dan 6,11 og Ps. 55,18). De kristne kan vi regne med videreførte denne skikken, som private bønner, men tidlig også som offentlige tidebønnsgudstjenester i kirkene morgen og kveld. Tidebønnene ble videreutviklet i klostrene, hvor de økte både i antall og volum. I alt utviklet man 7 tidebønner: En større morgen og kveld (laudes og vesper), fire mindre bønner i løpet av dagen og en mindre bønn ved sengetid. I tillegg ble det sunget en lengre bønn (matutin) om natten. Etter reformasjonen var det først og fremst de store dagtidene morgen og kveld som ble beholdt, og de fortsatte på to måter: Som gudstjenester i byene, hvor en hadde kor, og som husandakt, foreskrevet i salmeboken. I Gudstjenestebok for Den norske kirke har vi tre tidebønner: Morgensang (laudes), Aftensang (Vesper) og Kveldsbønn (kompletorium). Det nye bønnetillegget til Norsk salmebok har også ordninger for tidebønner.

Prekengudstjeneste

Prekengudstjenesten en løsere og mindre liturgisk preget gudstjenesteform. Historisk sett kan en grovt sett si at det er prekendelen av messen som er tatt ut og gjort til en egen gudstjeneste. Den har sin opprinnelse i middelalderen, da messen som oftest var uten preken, samtidig som det var behov for forkynnelse og opplæring. I den reformerte kirke er denne gudstjenesteformen hovedgudstjenesten, og med sin uformelle struktur er den en overgang til kirkesamfunn som har en mer møtepreget samværsform.

Som navnet sier er det her Ordet og utleggelsen av det som står i sentrum. Utover dette kan gudstjenesten gå i mange retninger, både når det gjelder tema og oppbygging. Den kan være rettet inn mot opplæring, evt. mot et bestemt tema, det kan være en forbønnsgudstjeneste, eller knyttet opp mot bestemte begivenheter.

Familiegudstjeneste

I tillegg til disse tradisjonelle formene for gudstjeneste, vokste det i løpet av det 20. århundre fram et behov for en gudstjenesteform som var mer direkte rettet inn mot mindre barn. Disse er en krysning av prekengudstjeneste og messe, men er først og fremst enklere enn en tradisjonell gudstjeneste. Utviklingen av slike gudstjenester har foregått i mange kirker de siste generasjoner. I Norge fikk vi en ordning for Barnegudstjeneste i Alterboken fra 1920. I 1966 ble begrepet ”Familiegudstjeneste” innført, gjennom at høymessen noen søndager i året kunne inneholde noen endringer. Dagens familiegudstjeneste er sterkt påvirket av den svenske ordningen, sterkest symbolisert ved ”Måne og sol”, som ble til i utformingen av den svenske familiegudstjenesten og er et svensk-norsk samarbeid mellom Britt G. Hallquist og Egil Hovland.

Behovet for å feire nattverd med barn, førte til at en ny ordning, kalt Familiemesse, ble vedtatt som prøveordning i 1998. Denne er mer lik en tradisjonell messe, men legger også stor vekt på dåpen som inngang til kristenlivet. Mer om Familiemessen kan du lese i artikkelen ”Vi kommer til deg med vår takk og vår sang”   

Videre litteratur om gudstjeneste og liturgi:

Bjørdal, Øystein: Tro og tilbedelse. Verbum forlag, Oslo 1986

Byström og Norrgård: Mer enn ord. Liturgisk teologi och praksis. Verbum Förlag, Stockholm 1996. 
 
Fæhn, Helge: Messe med mening, Verbum forlag, Oslo1998

Holter, Stig Wernø: Kom, tilbe med fryd Solum forlag, Oslo 1991

Marteling, Carl Henrik: Liturgikk - en introduktion Verbum förlag, Stockholm 1996