Kirkeårets tider

Adventstiden
Mens frost og vintermørke rår, begynner kirkens nye år. Slik begynner en av våre nyere adventssalmer (NoS 23), og dermed har den slått an et tema som utvikles videre utover i salmen, og som er nokså genialt inn i en norsk virkelighet. Nettopp når kulden og mørket gjør seg gjeldende for alvor, tenner vi et lys, ett lys som snart skal bli flere, og som minner oss på ny om at tiden vi lever i også er Guds tid, og at hver gang vi kommer til første søndag i advent, er det et nytt nådens år som begynner, på tross av at vi kan oppleve kulde og mørke på så mange forskjellige måter.

Advent er forkortelsen for Adventus Domini, Herrens komme. Det var et uttrykk som i det gamle Roma ble brukt om tiden like før en betydningsfull person skulle gjeste en by eller et sted. Da var det mange ting som skulle gjøres i stand, slik det for så vidt også foregår nesten hver uke rundt om i Norge, når man forbereder seg på f.eks. kongebesøk. Program skal legges og gjennomgås, røde løpere kanskje fremskaffes, den enkelte skal pynte seg, osv. Og alt skjer i en egen tilstand av høytid og forventning. Kongen kommer!
Brukt som bilde kan kongebesøket være utgangspunkt for mange refleksjoner både for barn og voksne, over de forskjellige aspektene ved adventstiden som forberedelsestid. Hvilke forberedelser er det som skal gjøres for Jesu komme?

Adventens farge er fiolett, botens og selvransakelsens farge. I gammel tid ble disse ukene regnet for fastetid på linje med tiden før påske. Dette preget kommer også til uttrykk i tekster og bønner gjennom adventstiden. Samtidig har advent alltid hatt i seg mer av gleden og forventningen enn fastetiden før påske. Denne dobbeltheten er spennende, for den betyr at vi stadig på nytt må tenke gjennom hva det egentlig betyr å forberede seg til jul og Jesu komme. Igjen kan bildet med kongebesøket være en hjelp. Slike besøk skaper også ofte selvransakelse. Er det noe som trenger oppussing? Kanskje det er ting som må byttes ut? Dessuten kan vi få hjelp av middelalderens tenkning om Jesu tredelte komme: hans legemlige komme (fortid), hans komme i sinnet hos den enkelte (nåtid) og hans komme til dom og oppreisning (fremtid). Disse tre "tidene" eller aspektene ved Jesu komme gir forskjellige impulser til hvordan vi skal forberede oss.

Alt dette er ting som tematiseres og vektlegges på forskjellige måter ut gjennom hele fastetiden, men ved inngangen til den, på første søndag i advent, er de til stede på én gang i det som er dagens hovedtema: Kongen kommer. Ikke som andre konger, med pomp og prakt, men ydmykt ridende på trekkdyrets fole. Han kommer ved nyttår. Og da kan det være passende å stoppe opp ved det spesielle ved kirkens nyttår i forhold til vanlig nyttår, fordi det sier oss mye om liturgisk tid: Det "nye" kirkeåret er jo det samme som kom i fjor. Det er det samme året som kommer igjen og igjen, og likevel er det et nytt år. På samme måte når vi i gudstjenesten følger Jesus inn i Jerusalem: Det skjedde da, og samtidig skjer det i gudstjenestens rom her og nå. Denne dobbeltheten kan det være viktig utfordring å formidle.

Det er også en fest vi er med på, naturligvis, når kongen kommer. Noen har ment at denne festen er så stor at vi burde bruke hvit som liturgisk farge på den første søndagen i advent, men da ville noe av spenningen bli borte. For det er nettopp utfordringen, for voksne og barn: Å feire en fiolett festdag.
Se også Adventidens historiske opprinnelse

Juletiden
Julen er feiringen av inkarnasjonens mysterium; at Gud ble menneske, i skikkelse av et lite barn. Det er den første av de tre store Kristus-festene i kirkeåret men historisk sett er det
feiringen yngre enn mange andre dager. De første kristne var ikke opptatt av fødselsdager, og fra begynnelsen av var det påsken som var den store festen. De store kristologiske stridighetene på 300-tallet skapte imidlertid et behov for å markere begynnelsen på Jesu gjerning, og både hans guddommelige og menneskelige natur. Ettersom man ikke visste datoen for Jesu fødsel oppsto det to tradisjoner. I Egypt (den koptiske kirke) begynte man å feire 6. januar, som var en førkristen solhvervsfest der man hyllet en jomfru som hadde født lyset i skikkelse av guden Aion. I Roma derimot valgte kirken 25. september en dag da romerne feiret "den uovervinnelige sols fødselsdag". Den romerske feiringen ble raskt populær og spredte seg til hele kirken, mens den østlige feiringen utviklet seg til åpenbaringsdagen (Se artikkel om åpenbaringstiden). I begge tilfelle var nok plasseringen uttrykk ønsket om å gi en populær hedensk fest et nytt symbolsk innhold som kunne understøtte det kristne budskap. Begge festene kunne understreke Kristus som det sanne lys, og i stedet for å feire solen kunne man nå feire sol salutis, "frelsens sol", som spredte syndens og dødens mørke. Slik var det også da julefeiringen kom hit til landet. Den avløste feiringen av det fellesgermanske midtvintersblotet (Restene ser vi ennå i ordet "jul", som er et førkristent ord av ukjent opphav). Åpenbaringsdagen hadde også som tema Jesu dåp, så det ble banlig å ha dåp på denne dagen. Etter hvert fikk julen derfor også en forberedelsestid, etter mønster fra påsken, hvor dåpskandidatene ble gitt opplæring; adventsiden.

Den egentlige julefesten begynner med høytidsringingen på julaften, og går over i selve høytidsdagen 1. juledag. Da feiret man i gammel tid tre messer, en midnattsmesse, en tidlig morgenmesse og en høymesse. Markeringen av julaften som sentrum i julefeiringen er av temmelig ny dato, og ikke så vanlig utenfor Norge. Skikken med gudstjeneste denne dagen begynte som enkle gudstjenester for barn, noe som fortsatt preger gudstjenestene og liturgien for denne dagen. Det ville være meningsløst å prøve å nedtone denne tradisjonen, men samtidig kan det være grunn til å fremheve juledagen som selve høydepunktet i den kirkelige feiringen.
Som de andre store høytidene har også julen en oktav, en åttende dag, nemlig første nyttårsdag. Da markeres også Jesu navnedag, siden han etter jødisk skikk ble brakt til templet for å omskjæres den dagen, og da også fikk navn. Julefeiringen avsluttes på Kristi åpenbaringsdag, som egentlig er "Trettendedagen", 6. januar. Dessverre forsvant denne dagen som helligdag i 1770, og nå feires den første søndag etter nyttår.
I romjulen er det dessuten flere eldgamle helgendager, eldre enn julefeiringen selv. 26. desember feires Stefanus, kirkens første martyr. Derfor har denne dagen rød som liturgisk farge, i motsetning til resten av julen, som har den hvite festfargen. Neste dag, 27. desember er dagen til apostelen Johannes, og den 28. er De uskyldige barns dag. Da markeres de små barna som ble drept av kong Herodes i hans jakt på Jesus (Matt 2,16). De to siste dagene feires ikke i Den norske kirke.

Åpenbaringstiden
Tiden mellom jul og faste kalles i kirkeåret åpenbaringstiden. Den innledes på Kristi åpenbaringsdag, som samtidig markerer avslutningen av juletiden. (Derfor er søndagene i åpenbaringstiden offisielt 1.søndag etter Kr. åp. – Kristi forklarelsesdag, jrfr GB I s. 17). Åpenbaringstiden er grønn, dog kan det vurderes om ikke Kristi åpenbaringsdag kan feires som hvit.

Åenbaringsdagen, Epifania, ble feiret allerede meget tidlig, for å understreke Jesu guddommelige opphav fra begynnelsen av. Jesu fødsel ble feiret 6. januar, og flere andre motiver gikk inn i denne festen, både Jesu dåp og vismennenes hyllest av Jesus (som altså ikke kom tretten dager etter jul). Da feiringen av Jesu fødsel ble flyttet til 25. desember, ble feiringen av vismennene dominerende, og festen for Jesu dåp lagt til søndagen etter. Et annet gammelt tema knyttet til epifania, vinunderet i Kana, ble lagt til den påfølgende søndag. Åpenbaringstiden er ellers som navnet sier, knyttet til tekster som viser oss forskjellige sider ved hvem Jesus er. Derfor har er det i vår kirke blitt vanlig å knytte denne tiden spesielt til tema misjon.

Ved siste liturgirevisjon ble det også gjort en endring i lengden på åpenbaringstiden, i tråd med luthersk praksis i bl.a. Tyskland. Kristi forklarelsesdag ble lagt inn som en avslutning og et naturlig klimaks på åpenbaringstiden (og ble dermed flyttet fra sin tradisjonelle plass som er 6. august). Den ble lagt inn etter såmannssøndagen og Vingårdssøndagen, som dermed skiftet preg fra å være førfastesøndager til å høre under åpenbaringstid. De gamle navnene septuagesima og seksagesima falt dermed også bort. Førfastetiden ble redusert til å omfatte søndag før faste.
Se også om epifania

Fastetid
Fastetiden har flere fokus, som delvis henger sammen med dens historiske opprinnelse. Søndagstekstenes motiver: Jesu kamp og seier over djevelen og det onde på de første søndagene, via brødunderet ved midtfaste, til konsentrasjonen om lidelseshistorien i pasjonstiden, peker tilbake på fastens opprinnelse som en forberedelsestid for katekumenene, de som skulle døpes på påskenatt. Påbudet til disse om å leve i faste og bønn i innføringsperioden ble etter hvert overtatt av hele kirken.
 
En annen meget tidlig skikk var at de som hadde gjort seg skyldig i en grov synd som krevde offentlig bot startet sin botsperiode på onsdagen før første søndag i fasten, som dermed ble Askeonsdag. Kandidatene kledde seg i botsklær, og ble overstrødd med aske, mens biskopen sa til dem: Memento homo, quia pulvis est et in pulverum reverteris; age pænitentiam ut habeas vitam æternam (Kom i hu, menneske, at du er støv og skal vende tilbake til støv; gjør bot så du kan ha evig liv). Deretter ble de botgjørende på til dels dramatisk vis drevet ut av kirken, slik Adam og Eva ble drevet ut av paradiset. Gjenopptagelsen i fellesskapet skjedde på Skjærtorsdag.
 
Heldigvis, får vi vel si, har det skjedd en del med botspraksisen siden oldkirken. Ikke bare fordi dette var en svært streng og stigmatiserende praksis, men også fordi erkjennelsen i kirken av at vi alle trenger daglig å gjøre bot, er blitt mer fremtredende. Ikke minst gjelder jo det i luthersk sammenheng.