Liturgisk dans
Mennesket er skapt ikke bare med en kropp men som en kropp. Det er med kroppen vi uttrykker oss helt fra spebarnsalderen. Derfor har dans og bevegelse alltid vært en grunnleggende måte å uttrykke glede, fellesskap og andre stemninger. Dans og bevegelse som uttrykk for tro og tilbedelse er noe som antagelig har eksistert i den kristne kirke helt fra begynnelsen av. Det har sitt forbilde i den gammeltestamentlige tempeltjenesten, hvor dans var et av innslagene. I 2. Sam 6 står det om hvordan kong David og hele Israels folk danset av all kraft da paktkisten ble brakt til Jerusalem. Forskjellige former for liturgisk dans har også fulgt kirken gjennom århundrene. I klosteret Montserrat i Spania ledet biskopen på 1300-tallet selv dansen på Maria budskapsdag, og i Puy i Frankrike var prestene pålagt å danse med stor intensitet ved slutten av kveldsbønnen. Først opp mot nyere tid, da kroppslige uttrykk generelt ble sterkt regulert, ble dans oppfattet som upassende, både i kirken og andre steder. Fra siste halvdel av 1900-tallet har forskjellige former for dans igjen blitt et innslag i gudstjenestelig sammenheng. I Norge fikk moderne dans i kirkelig sammenheng et gjennombrudd med oppføringen av Egil Hovlands Missa Vigilate i Torshov kirke i 1967, som skapte sterk debatt. I de 40 årene siden da har det vært en rekke ulike forestillinger på et høyt faglig nivå rundt omkring i landet. Disse er som regel høyt spesialiserte og spesialskrevede forestillinger som liturgisk sett kanskje best kan sammenlignes med motetter eller instrumentale musikkstykker. Samtidig har det vokst fram et stadig økende engasjement for både enklere danser i rammen av gudstjenesten og enklere danseledd som i større eller mindre grad involverer menigheten. Det kan være danser knyttet til prosesjoner eller som illustrasjon og understreking av for eksempel en salme eller et fast liturgisk ledd. Her har det etter hvert utviklet seg ulike tradisjoner, ofte knyttet til enkeltpersoner eller grupper med engasjement for saken. Erfaringene disse og mange menigheter har gjort er at dansen, på lik linje med andre kunstarter, er et verdifullt uttrykk for kristen tilbedelse.
Dansens dag
Internasjonalt markeres dans på generelt grunnlag med en egen dag, Dansens dag, som ble etablert av International Dance Committee - ITI, Unesco i 1982, og blir markert hvert år 29. april. Koordinator for markeringen i Norge er Senter for dansekunst i Oslo. I år faller denne datoen på en søndag, og det gir en god anledning til å markere dansens at dansen igjen har fått sin plass i kirken. Rundt om i landet planlegges det forskjellige arrangementer denne dagen, og menighetene er invitert til å markere det lokalt på forskjellige måter. Det kan være som innslag i søndagens gudstjeneste, som en kveldsgudstjeneste, musikkandakt eller lignende. Mange steder er dans en integrert del av ungdomsarbeidet, men dette er også en god anledning til å bruke ulike personer og grupper i lokalmiljøet som ressurser i gudstjenesten. Spørsmål knyttet til markering av Dansens dag, evt. hva som foregår i din lokale sammenheng, kan rettes til Liturgisk senter, tlf. 73 53 91 20/21/32.
